Aksjonæravtaler - hvilke rettigheter og plikter bør reguleres særskilt

Aksjonæravtaler er et nyttig verktøy for å skreddersy løsninger for den enkelte virksomhet. Tema for denne artikkelen er hvilke forhold som bør tas i betraktning ved inngåelse av aksjonæravtaler. Artikkelen retter seg særlig mot eiendomsselskaper, med fokus på rent eiendomseiende selskaper og selskaper som driver utviklingsprosjekter. Innledningsvis skal vi se på hva aksjonæravtaler er, og hvorfor man bør vurdere å inngå en aksjonæravtale.

Hva er en aksjonæravtale?

En aksjonæravtale kan kort og noe upresist defineres som en avtale mellom nåværende eller potensielle aksjonærer, og mellom disse og tredjemann, om utøvelsen av aksjonærrettigheter i selskapet. Aksjonæravtaler kan fravike eller supplere aksjelovene, der hvor dette er tillatt. 

Aksjonæravtaler er et praktisk instrument for å tilpasse samarbeidet mellom aksjeeierne. Særlig ved oppstart av eller inntreden i felles eid virksomhet, eller ved større investeringer i virksomheten, er det mange gode grunner til å inngå en aksjonæravtale.

Aksjelovene og selskapets vedtekter utgjør rammeverket for selskapets virksomhet, men de gir ikke alltid anvisning på en godt egnet løsning for det enkelte selskap. Aksjelovene stiller for eksempel ikke krav til aktiv opptreden eller arbeidsinnsats hos aksjonærene. Dette kan avtales i en aksjonæravtale.

En annen praktisk side ved aksjonæravtaler er at de tilbyr videre avtalefrihet enn hva som kan reguleres i vedtektene. To aksjonærer kan for eksempel inngå aksjonæravtale om å stemme på hverandre som styremedlemmer på ubestemt tid, noe som ikke er tillatt å vedtektsfeste. Aksjonæravtaler er også konfidensielle, i motsetning til vedtektene, hvilket kan være en fordel.

Mange av aksjelovens bestemmelser innbyr til skjønnsmessige vurderinger. Med en gjennomtenkt aksjonæravtale sikrer man større grad av forutsigbarhet enn det aksjeloven legger opp til.

Typiske forhold som reguleres i aksjonæravtaler

Det er tre hovedkategorier av rettigheter som reguleres i en aksjonæravtale:

1.Organisatoriske rettigheter - herunder stemmerett og andre beslutningskrav

2.Økonomiske rettigheter - slik som rett til forholdsmessig andel av utbytte, utbetaling ved kapitalnedsettelse, oppløsning og innløsning av aksjer.

3.Disposisjonsrettigheter – salg av aksjer, forkjøpsrett, medsalgsrett- og plikt m.v.

I det følgende gis en nærmere gjennomgang av disse hovedkategoriene.

Organisatoriske rettigheter

Aksjeloven inneholder diverse reguleringer vedrørende krav til beslutningsprosesser i et selskap, hvilket også kan reguleres i en aksjonæravtale. Det kan for eksempel avtales at en minoritetsaksjonær har som betingelse for sitt eierskap at det skal være enighet ved vesentlige beslutninger, eller at en aksjonær som ikke har flertall av stemmene likevel skal ha rett til å fatte visse beslutninger, eller avvikende eller supplerende flertallskrav for beslutninger.

For eiendomsselskaper som driver med utviklingsprosjekter er det viktig med gode prosedyrer for beslutningstaking ved planlegging og gjennomføring av byggeprosjektet, og særlig dersom slike beslutninger er egnet til å påvirke fremdriften. Derfor vil det være nyttig å avklare i en aksjonæravtale hvilke krav som stilles til beslutninger som typisk gjelder (i) fastsettelse og endringer i planer for utviklingen av eiendommen (reguleringsarbeider, prosjektkalkyler etc.) (ii) inndeling i byggetrinn, (iii) oppstart salg/salgsfaser, (iv) kontrahering og oppstart av byggearbeider, (v) opptak og endring av byggelån etc.

Det kan også avtalefestes at prosjektet skal igangsettes så snart gitte vilkår er oppfylt, eksempelvis så snart det foreligger igangsettingstillatelse og/eller byggelånets vilkår til forhåndssalg er oppfylt. Dette er særlig aktuelt i de tilfeller der aksjonærene har interesser utover å optimalisere avkastningen i selskapet (andre pågående prosjekter som er kapitalkrevende, eierinteresser i andre prosjekter i området, utsulting av aksjonær osv.).

For et rent eiendomseiende selskap med positiv drift vil det normalt være mindre kritisk at eierne ikke er enige om hvordan selskapet eller eiendommen skal drives videre. Det er likevel viktig å ha mulighet til å initiere eller forsvare seg mot endringer i aksjonærsammensetningen i selskapet, ev. fremtvinge et salg av selskapets eiendeler.

Økonomiske rettigheter og forpliktelser

Behovet for regulering av de økonomiske rettigheter og forpliktelser er forskjellig fra selskap til selskap, og avhengig av type virksomhet og aksjonærsammensetning.

Tilgang til kapital

For eksempel vil det for selskap som kun eier eiendom under oppføring være avgjørende å sikre selskapets evne til å gjennomføre utviklingsprosjektet. For slike selskaper vil det derfor normalt være viktig å vurdere selskapets kapitalbehov og mulighet for å innhente kapital i utviklings- og byggeperioden. Vanligvis har ikke prosjektselskapet inntekter av betydning før prosjektet er ferdigstilt, og det er som regel lite gunstig å selge et igangsatt byggeprosjekt. Aksjonærenes plikt til å sikre finansieringen av selskapets virksomhet - og konsekvenser ved manglende oppfyllelse – bør derfor være et sentralt tema ved utformingen av aksjonæravtaler for denne type selskaper. Dette hensynet er naturligvis ikke like relevant for et rent eiendomseiende selskap. 

Utdeling fra selskapet

I en aksjonæravtale kan man diktere utdelinger fra selskapet, for eksempel hvor mye av utbyttekapasiteten som skal utdeles.

Adgangen til å bestemme størrelsen på utbytte er begrenset oppad av aksjelovens bestemmelser, herunder krav til forsvarlig egenkapital og at det ikke kan besluttes høyere utbytte enn styrets forslag. Det er imidlertid ingen automatikk i at et selskap utnytter sin utbyttekapasitet fullt ut. For å sikre at det utbetales maksimalt utbytte innenfor aksjelovens regler fra selskapet, er det en vanlig løsning å innta dette i en aksjonæravtale (f.eks. for å unngå negative konsekvenser ved at selskapet har for mye tilgjengelig kapital, ønske om eller behov for å ha kapitalen andre steder enn i selskapet).

På den annen side har partene stor frihet til å avtale ytterligere begrensninger i utbytteadgangen, for eksempel periodisk utbytteforbud eller at det skal utdeles moderat utbytte. Det skal altså svært mye til før det foreligger såkalt ”utsultning” av en minoritetsaksjonær.

Disposisjonsrettigheter

Omsetning av aksjer er noe som bør reguleres i en aksjonæravtale. Eksempelvis kan man avtale periodisk salgsforbud (”lock up”) som kan være hensiktsmessig i en oppstartsfase, varsling av aksjesalg (som ikke er påkrevet etter aksjeloven), hvorvidt man skal ha fri adgang til å stanse eierskifte (det kan man ikke etter aksjeloven), samt eventuelle forkjøps- og panteretter.

Prising av aksjer er ofte gjenstand for uenighet. Derfor bør det avtales klare retningslinjer for hvordan aksjene skal verdsettes. For eksempel kan det avtales at den som bryter en aksjonæravtale ikke skal få full markedspris (”bad leaver”), eller at en uavhengig tredjepart skal beregne salgsprisen. Det bør også avtales hvordan utvelgelsen av tredjeparten skal foregå.

I aksjonæravtaler er det også vanlig å innta bestemmelser om medsalgsrett og -plikt, da aksjeloven ikke regulerer dette. Medsalgsrett og -plikt har det felles trekk at retten/plikten inntrer når en aksjonær (eller flere aksjonærer) selger aksjer.

Medsalgsretten gir de øvrige aksjonærene en rett til å sette som betingelse at deres aksjer skal selges til samme kjøper, og da normalt også på tilsvarende vilkår. Medsalgsplikten virker motsatt ved at en aksjonær kan tvinge de andre aksjonærene til å selge til samme kjøper på gitte vilkår, og dermed på egenhånd initiere salg av hele selskapet. Dette gir aksjonærene hver for seg anledning til å initiere og fremforhandle et salg av hele selskapet, og fratar samtidig aksjonærene muligheten til å sabotere for et lukrativt oppkjøpstilbud av virksomheten.

Uenighet og mislighold av aksjonæravtalen

Til slutt bør en aksjonæravtale regulere konflikthåndtering, mislighold og konsekvenser av dette.

Uenighet mellom aksjonærer som eier et selskap 50/50 er en typisk problemstilling, da en slik eierskapsfordeling ved uenighet kan resultere i handlingslammelse (”dead-lock”).

Obligatorisk forhandling kombinert med etterfølgende kjøps- og salgsmekanismer er den mest vanlige løsningen på denne type situasjon. Slike mekanismer kan eksempelvis være en rett for den ene eller begge aksjonærene til å kreve salg av egne eller samtlige av aksjene i selskapet til en tredjepart, eller mellom aksjonærene. Prisen kan være forhåndsfastsatt (se ovenfor om prising av aksjer) eller fastsettes ved hjelp av en uavhengig tredjepart.

Det er i hovedsak kun fantasien som setter grensene for hvilke mekanismer som velges. Det viktigste for den enkelte aksjonær er at den reguleringen som velges gir en tilfredsstillende løsning på uenigheten, og ikke egner seg til misbruk for annet formål. For eksempel bør en aksjonær ikke gå med på en såkalt ”shotgun-klausul” dersom denne anser det som urealistisk å fremskaffe kapital for å kjøpe den andres aksjer (selv til vesentlig rabatt). Det samme gjelder dersom en aksjonær ikke ønsker å øke sin eierandel i selskapet. En løsning basert på shotgun-klausulen (også kalt texas shootout, put put and call option) innebærer nemlig at den aksjonæren som mottar tilbudet fra den andre aksjonæren har valget mellom å akseptere tilbudet, eller selv å kjøpe tilbyderens aksjer på de tilbudte vilkår.

Det er også viktig å vurdere risikoen for at en aksjonær vil komme til å bryte en forpliktelse etter aksjonæravtalen - og i tilfelle hvilke handlingsalternativer og/eller konsekvenser det medfører.

De alminnelige kontraktsrettslige reglene og aksjeloven er normalt lite egnet til å regulere virkningen av brudd på aksjonæravtaler. Det er derfor ikke uvanlig å innta bestemmelser om konvensjonalbot (hvor misligholderen må betale et forhåndsfastsatt beløp per dag til misligholdet opphører) og/eller en rett for den annen part til å kjøpe ut den misligholdende aksjonæren til en markant lavere pris enn markedspris (for eksempel 75% av takst eller til bokførte verdier). Særlig i sistnevnte tilfelle stilles det normalt krav om at misligholdet er vesentlig, og det er da en fordel at kriteriene for hva som er vesentlig også er regulert.

 

-September 2017-

 

Skrevet av Jan Sindre Egseth.