Reisetid er arbeidstid – i noen tilfeller

Høyesterett avsa nylig en dom om innholdet av arbeidstidsbegrepet knyttet til reisetid under oppdrag for arbeidsgiver. Dommen kan innebære en endring i innholdet av arbeidstidsbegrepet for noen grupper i arbeidslivet, men dens generelle betydning skal heller ikke overdrives.

Begrepet arbeidstid 

Opprinnelig har reisetid vært ansett som fritid, etter en avledet forståelse av arbeidsmiljølovens definisjon av arbeidstid. Arbeidsmiljøloven fastslår at arbeidstid er den tiden hvor arbeidstaker står til arbeidsgivers disposisjon. I tillegg følger det av forarbeidene at reise til og fra arbeidsplassen faller utenfor definisjonen av arbeidstid, men at det normalt likevel faller innenfor arbeidstiden dersom man i løpet av arbeidsdagen blir sendt et annet sted og er tilbake før arbeidsdagens slutt. 

 

I saken som nylig ble forelagt Høyesterett, var imidlertid arbeidstaker sjelden tilbake fra oppdrag før arbeidsdagens slutt. Arbeidstakeren var en polititjenestemann som ble utsendt på oppdrag utenfor sitt faste arbeidssted. Han anla sak for å fastslå at tiden medgått til kjøring utenfor det faste arbeidsstedet var å anse som arbeidstid, og ikke bare reisetid. Høyesterett måtte dermed ta stilling til om slike tilfeller kan omfattes av arbeidstidsbegrepet. 

 

Dette kan i så fal få betydning for retten til overtidsbetaling, som man ikke har krav på dersom reisetiden ikke inngår i arbeidstiden. 

 

Selv om spørsmålet kan ha betydning for flere yrkesgrupper, har det nok særlig relevans for politisektoren som følge av politireformen. Reformen har generelt medført større avstander, og dermed mer reising i jobbsammenheng. 

 

EFTA-domstolens synspunkt 

Høyesterett forela spørsmålet om innholdet av arbeidstidsbegrepet for EFTA-domstolen for en rådgivende uttalelse, og det avgjørende kriteriet var hvorvidt arbeidstaker stod til arbeidsgivers disposisjon i tidsrommet han var på reise i forbindelse med et oppdrag. Det mente EFTA-domstolen at polititjenestemannen gjorde. 

 

I den konkrete saken brukte politimannen tjenestebil til og fra arbeidet, denne var tilknyttet politiets sambandssystem og var overvåket gjennom GPS-systemet. I tillegg var han disponibel for arbeidsgiver under reisene, og underlagt arbeidsgivers instruksjonsmyndighet. Han stod dermed ikke fritt til å utføre private gjøremål i det omstridte tidsrommet. På denne bakgrunn ble reisetiden for politimannen ansett som arbeidstid. 

 

Høyesterett enig med EFTA-domstolen 

Høyesterett føyet seg til EFTA-domstolen i synspunkt om at tid medgått til å reise til og fra oppdrag var å anse som arbeidstid. Det ble imidlertid også fremhevet at dette ikke medfører noen ubetinget rett til overtidsbetaling. Polititjenestemannen ble tilkjent overtidsbetaling for én av tre reiser, og det skjedde etter en konkret vurdering av hva som ble foretatt under reisen. 

 

Dersom man etter vurderingen av aktiviteten under reisen kommer til at tiden medgått i det enkelte tilfellet ikke kan anses som arbeidstid, men som reisetid, vil tiden heller gjerne bli kompensert med avspasering. 

 

Arbeidsmiljøloven gir også adgang til å avtale andre løsninger for kompensasjon for arbeidstid medgått til reise, hvilket i stor grad benyttes i praksis. Her er tariffavtalene et nyttig verktøy.